Kjære mamma,
Jeg er dypt takknemlig for å ha hatt en så trygg og fin barndom, ungdomstid og voksenliv, fordi du alltid har vært der for meg – på alle måter.
Å vokse opp i Jegersborggate, med to hager, masse trær og uendelige muligheter for lek, er blant mine beste barndomsminner. Der hadde jeg epletre, pæretre og uthustak å klatre på. Det ga deg nok litt høyere puls, men du lot meg holde på. Godt legevakten lå rett bak huset – bare sånn i tilfelle.
Jeg vokste opp med mange kaniner, og en helt spesiell var den belgiske kjempen som var så stor at naboen Louis trodde det var en hare. Den elsket å sitte på fanget og spise skolebrød. Sammen med oss, mens pappa var i Nordsjøen, bodde også hunden vår, Nemo Nero. Han passet godt på meg når jeg lå ute i vognen og sov – sommer som vinter lå han der. Da jeg ble stor nok, fant jeg ut at vi skulle på eventyr, jeg og Nemo. Før du visste ordet av det, hadde jeg koblet båndet på ham, og vi var ute av porten. Riktig nok gikk han så pent han bare kunne når det var jeg som holdt i båndet – noe han ellers ikke gjorde.
Så gikk ferden videre til Sigurdsgate, rett ved biblioteket. Du har alltid elsket å lese, og du leste utallige bøker for meg gjennom hele oppveksten. Det ble mange turer til biblioteket, som nærmeste nabo, og mange spennende historier ble lest.
Vi har aldri hatt bil, så vi gikk, syklet eller tok buss dit vi skulle. Vel – du hadde moped. Det var det flaueste jeg kunne tenke meg da jeg gikk på ungdomsskolen. Når jeg satt i timen og du kom susende ned Kristian Fredriks vei, langt over den farten mopeden egentlig burde kjørt i, og hoppet over fartshumpene med et brak, ropte en klassekamerat:
«Yvonne! Der er mora di!»
Jeg sank sammen i stolen og skulle gjerne hatt et hull å forsvinne ned i.
Du jobbet en periode på Bakers, og et godt minne for meg og venninnene mine var når vi gikk dit og fikk de ferskeste bollene og annet vi måtte ønske oss, før vi tok det med oss på stranda. Hjemme var det alltid ferskt brød og godt utvalg av pålegg i kjøleskapet, og ikke minst melk. Det gikk gjerne 10 liter melk i uka! Jeg er vokst opp på skikkelig husmannskost – det var det eneste som gjaldt. I kjelleren sto det alltid en pall med poteter, og til hver middag kokte du godt over en kilo. For pappa, du – og Nemo – elsket poteter. Søndager betydde lang middag; ikke i tid, men i mengde – middag for to til tre dager: brun lapskaus, bankekjøtt, stek, fersk suppe og alt som hører med.
Da jeg etter hvert fikk fast følge med Glenn, er jeg usikker på om det var meg eller den brune lapskausen din som ble avgjørende.
I 2012 gikk pappa bort, etter ti år med sykdom. Da ble det du og jeg som sto igjen. I den tiden betydde det mye at vi fikk dele julaftener, 17. mai og andre viktige begivenheter med svigerfamilien – Berit og Claus, Glenn, Christina, Luna og Stellan. Sammen har vi skapt mange gode minner.
Berit er frisør, og du følte deg alltid som aller finest etter et besøk hos henne. Bildet av deg er fra en slik dag – da du strålte litt ekstra.
Ti år etter at Glenn og jeg ble sammen, kom Aurora til verden. Du hadde nok vært klar for å bli mormor lenge – med strikket babytøy i skapet før barn i det hele tatt var påtenkt. Men det var aldri noe mas. Vi fikk ta vår tid.
Da du fikk se Aurora, var det kjærlighet ved første blikk. Venninnene mine kalte henne «mini-Gerd». Mørke brune øyne, mørkt hår og mørke bryn – akkurat som deg. Ei lita, nydelig dukke.
Like stort var det da Orion meldte sin ankomst fem år senere. Staselig og fin på hjemveien, iført strikket tøy fra mormor. Det skulle etter hvert vise seg at Orion var litt mer krevende å holde tritt med. Du, med en kranglete rygg, og han, med raske bein – det var ikke like enkelt som med Aurora. Den siste gangen du passet ham, og jeg kom for å hente, sto han plutselig på fortauet og leide en sivil politimann. Før du rakk å komme deg ned trappa, hadde Orion løpt ned tre etasjer, låst opp en dør og var på vei bak i hagen i blokka. Etter det ble det besøk sammen med oss.
Jeg er uendelig takknemlig for at du alltid tok deg tid til oss. Det var aldri et nei hvis vi trengte hjelp. Du stilte opp med mat, pass og omsorg. Du har vært en trygg og stødig mamma – og mormor. Gjennom måten du levde på, viste du oss hvor viktig det er å være snill, omsorgsfull og hjelpsom, men også rettferdig, ærlig, strukturert og punktlig.
Når et menneske dør, forandres ikke bare fremtiden – også fortiden blir annerledes. For minnene får en ny tyngde. Det vi har delt, det som ble sagt og gjort, blir stående.
Sorgen er et uttrykk for kjærlighet. Den forteller oss at noe verdifullt har vært en del av livene våre.
Selv om du ikke lenger er fysisk til stede, lever du videre i sporene du har satt – i måten vi tenker på, i verdiene vi bærer med oss, og i minnene vi deler.
I takknemlighet lar vi minnene få plass, og lar livet fortsette i oss.
Glad i deg – for alltid.
Vis mer
Vis mindre
Administrator innlogging
English
Svenska
Dansk
Nederlands
Informasjonskapsler
Portal
