Vigdis Herum

Det er vanskelig å finne de rette ordene i en stund som denne, men jeg vil gjerne dele noen tanker og minner om henne. Mamma ble jo født i en i dramatisk tid, og flyttet som dere hørte mye i den tidlige barndom. Hun vokste allikevel opp i med trygge omsorgspersoner rundt selv om hun flyttet til sin mormor allerede etter 6.mnd, og flytting med militæret i både inn og ut-land. Den trygghet hun hadde med seg videreførte hun til neste generasjon. Selv om hun hadde trygge omsorgspersoner rundt seg, levde hun jo også med motstand og skam som «skilsmisse barn». I hvilken grad dette bidro til å gi henne styrke vet jeg ikke ikke, men mye styrke hadde hun! Mamma bodde i Larvik i to perioder, og til sammen i over 60 år uten å legge om Larviksdialekt av den grunn. Mamma og pappa bosatte seg i Svaleveien, og det er jo der jeg fikk min oppvekst. Det som var fint med å bo der var det gode forholdet de hadde til naboene. Man hjalp hverandre og besøkte hverandre. Mange kom innom, og fikk litt kaffe og gjerne kaker hvis man hadde. Mamma bakte mye på den tiden. Døra var liksom alltid åpen. Under min barndom og ungdom hadde mamma og pappa også alltid døra åpen for meg og mine søskens venner. Jeg tror alle følte seg velkommen. Det var ikke bare kaker mamma kunne bake. Jeg kommer til å savne både hennes fersk-suppe med kjøtt -og løksaus, hennes kjøttkaker og ikke minst disse julegodteriene hun lage som hennes nesten berømte sukkerflesk. Mamma var veldig glad i hyttelivet, og hun trivdes godt selv om det var heller enkel standard. Hun satte mye preg på hytta. Både den i Fyresdal og Kragerø. I Fyresdal var det mye bærplukking. Spesielt likte hun å plukke tyttebær. Det plukka hun litervis av. Pappa var med, men siden han var fargeblind, var det ikke så mye hjelp i ham. I Kragerø var nok ikke bærplukking så viktig, men det ble trukket en del fisk de første åra. Mamma sa det at nå var det blitt for langt for henne å kjøre til Oslo og Kongsvinger, men hun hadde ett mål for i sommer var å kjøre ut på hytta med bilen sin. Slik gikk det jo ikke. Hun var glad i å kjøre, og valgte smerte fremfor å bruke trekant-piller som hun kalte dem. Pappas relativt tidlige demens var en stor sorg for mamma. Kanskje større enn hva hun ønsket å tilstå. Hun sa mange ganger at det er fælt å miste mannen hun elsket litt og litt. Hun ble nok trukket mellom motstridende følelser, som ønsket om å ta vare på en hun hadde kjær, men også håpløsheten i at dette tok så mye tid og krefter at hun følte seg litt ufri. Etter pappas død fikk hun også tid og krefter til å bidra i både sanitetsforening og revmatikerforeningen. Hun deltok både for å bidra men også fordi hun hadde glede av det sosiale i disse foreningene. Etter hun pappas død fikk hun også tid og krefter til å bidra i både sanitetsforening revmatikerforeningen. Hun deltok både for å bidra men også fordi hun hadde glede av det sosiale i disse foreningene. Mamma var kjærlig og omtenksom, hun satte familien høyt og verdsatte den veldig høyt. Da hun var sprek nok tok mamma med familien på flere turer som var egnet for små barn. Både til Lilleputthammer, Kristiansand dyrepark, Legoland og andre turer. Mamma var opptatt og engasjert i sine barnebarn. Hun var med på turer med barnebarna sine så lenge hun var sprek nok til det. Da helsen ikke tillot slike turer lenger, valgte hun å vippse is-penger mens vi var på tur. For engasjert var hun fremdeles. Mamma fikk dessverre barnebarn ganske sent. Noe hun vel ikke hadde så mye skyld i. Hun uttalte ofte at hun hadde nok ønsket å være yngre og sprekere da hun fikk barnebarn. Hun gjorde uansett så mye hun kunne med barnebarna. Som besteforeldre flest, ønsket hun mange gode varme klemmer fra sine barn og spesielt fra barnebarna. I dag skulle vi nok alle ønsket at vi hadde gitt henne enda flere klemmer. Mamma var åpen og ærlig. Hun sa ofte at jeg sier min mening! Så får dere gjør hva dere vil med det! Hun kan nok ha tråkket på noen tær med sin direkte kommunikasjon, men ble selv aldri støtt eller lei når noen var direkte mot henne. Hun aksepterte folk er forskjellige og har ulike tanker og meninger. Mamma støttet oss selv om hun ikke var enig i alt hva vi sa og gjorde. En støtte jeg kommer til å savne veldig. Vi snakket sammen flere dager i uka. Mamma var en god rådgiver og samtalepartner for meg - hun var både klok og reflektert. Klar i sine meninger om det var noe hun hadde kunnskap om - og rask til å spørre folk når det var noe hun ikke kunne eller forstod. Mamma - Du vil bli husket for dine gode klemmer, både dine strålende smil og fine lune smil. Jeg vil alltid bære med meg den kjærlighet du viste oss Du gikk med ryggen strak og sterk Uten å vise hvor mye livet deg hadde krevd. Du sto støtt i det som ble kastet din vei - selv om du de siste uker var umåtelig lei. Til slutt - Det ble et for tungt lass, og kroppen måtte til slutt melde pass. Selv om savnet er stort, er vi takknemlige for alle de gode årene vi fikk sammen. Minnene om mamma vil leve videre i våre hjerter. Selv om alt i dag virker mest sårt, vet vi at det er de gode minne om deg som består. Kjære mamma. Vi vil alltid være glad i deg! Vi vil aldri glemme deg!

Jeg er takknemlig for at jeg fikk bli kjent med rause, snille, gode Vigdis. Jeg har med meg gode minner om henne.

Takk for alle fine år. Du vil bli savnet i Bekkevika️❤️

Kjære mamma, Jeg minnes deg med stor takknemlighet og kjærlighet. Du var først og fremst en omsorgsperson, med et hjerte fullt av varme og omtanke for alle rundt deg. Da pappa ble syk, var du alltid til stede og fulgte ham opp med omsorg og kjærlighet, slik du også gjorde for din egen mor mot slutten av hennes liv. Du stilte alltid opp for venner som slet med helsen, og viste på denne måten din genuine medmenneskelighet. Du brukte mye av dine gode pensjonistår på å hjelpe og følge opp andre. Du brukte ikke tiden på deg selv du brukte tiden på omsorg. I 60- og 70-årene viet du mye av livet ditt til å følge opp pappa, som ble rammet av demens. Det var krevende år, men du stod i det med styrke, lojalitet og kjærlighet. Hjemmet ditt var alltid åpent. Døren sto aldri lukket for noen. Det var et naturlig samlingspunkt et sted hvor familie, venner og naboer alltid var velkomne. Du skapte varme og trygghet med din tilstedeværelse. Du var en dyktig husmor, med en imponerende evne til å holde hjemmet ryddig og koselig. Du hadde et spesielt talent for baking og matlaging, og mange gode minner er knyttet til dine deilige retter og bakverk. Du hadde kanskje ikke den største entusiasmen for fysisk aktivitet, og trivdes nok bedre i sofaens komfort. Likevel viste du en bemerkelsesverdig styrke og viljestyrke da du sluttet å røyke for 12 år siden, etter over 50 år som røyker. Du tok avgjørelsen og sluttet på dagen det sier mye om din indre styrke og besluttsomhet. Du betydde veldig mye for barnebarna. Selv om du var godt voksen da du ble bestemor, gjorde du det du kunne for dem, og viste dem kjærlighet og omtanke på din egen varme måte. De siste årene skulle vi nok ha vært flinkere til å hjelpe deg mer. Du tilbrakte mye tid alene, men fant glede og selskap hos noen gode venner du hadde rundt deg. Selv om helsen din ble stadig dårligere mot slutten, viste du ingen frykt for døden. I den siste perioden av livet ditt var vi hos deg hver dag. Jeg hadde æren av å holde hånden din og stryke deg på kinnet, gi deg varme klemmer disse siste timene. Jeg vet ikke hva mer jeg kunne gjort, men du døde ikke alene du gikk bort omgitt av kjærlighet. Jeg vil huske deg for din omsorg, godhet og styrke. Du etterlater deg et stort savn, men også mange vakre minner som jeg vil bære med meg videre.

Takk for ditt utrolige humør og «stå på-vilje» Takk for din raushet og for et vennskap i snart 60 år. Klubben vil savne deg.

Kjære svigermor. Takk for den tiden vi fikk sammen, skulle ønske det hadde blitt noen flere år, men sånn ble det desverre ikke. Hvil i fred svigermor.

Blir å huske deg med glede. Fine Vigdis 🌺