Ingjerd Beate Nyhus Larsen
2018-05-03
Minnetale over Sven Nyhus.
Sven Nyhus fikk leve et langt og innholdsrikt liv. Han døde ganske brått 23.april og ble nesten 96 år gammel.
Han etterlater seg fire barn og svigerbarn, 7 barnebarn og 10 oldebarn.
Ser vi tilbake på hans lange liv, så var han født 21.september 1922 på Lunderseter som er ei bygd øst på skogen, i Solør, Brandval Finnskog. Sven var yngst i en søskenflokk på 9 og er den siste av disse som går bort. Han var stolt av sin herkomst. Han husket mye fra tiden på Finnskogen og var en god historieforteller. Han fortalte levende fra miljøet og menneskene der. Han holdt seg oppdatert om bygda til det siste og hadde fast abonnement på lokalavisa Glåmdalen. Som ungdom hadde han noen småjobber, og det vi har hørt mest om var diskenspringer i butikken til Ola Jacob og flisgutt på saga.
Han var skoleflink og ønsket seg en utdanning. Etter realskole som privatist i Oslo, kom han inn på Oslo offentlige lærerskole. Lærerskolestudentene fra dette kullet holdt kontakten i mange år, og han synes det var trist da den etter hvert årlige tradisjonen opphørte for 3 år siden. På lærerskolen møtte han Mildrid fra Hamar, som ble kona hans. De giftet seg i 1952 og etter fire år i Sarpsborg, flyttet de til Ramnes. I mellomtiden var Ingjerd og Åsmund født. De to yngste, Turid og Kari ble født i Ramnes. Resten av livet bodde Sven i Ramnes.
I starten var Sven lærer på Linnestad skole, noe han likte godt. Men etter hvert ble det mer administrasjon. Han fikk først en nyopprettet stilling som skoleinspektør med kontor på herredshuset i Ramnes. Dette var bare halv stilling, og i den andre halve stillingen var han først et år lærer på skolen i Vivestad, så familien flyttet dit. Etter hvert ble stillingen hel. Familien flyttet til lærerboligen på Brår og bodde der fram til de kunne flytte inn i eget hus på Tuftekroken i 1968. Svenstorpet kalte han plassen. Der var de selvforsynt med poteter, grønnsaker, urter og frukt. Han var veldig stolt av tomatene i drivhuset. Interesse for hagebruk var stor og det blomstret sommeren igjennom.
Sven gjorde en stor innsats for skolen i Ramnes. Han var sentral i planleggingen av den nye Ramnes skole som ble tatt i bruk i 1965, og deretter gikk han løs på den nye ungdomsskolen på Revetal som var et samarbeidsprosjekt mellom Ramnes og Våle. Sven ble rektor på den nye Ramnes skole kombinert med jobben som skolesjef. Da han jobbet på skolen tok han seg ekstra av de som ikke hadde det så godt. Bla.a smurte han i en periode alltid to matpakker. En til seg selv og en til en elev som aldri hadde mat med seg. Vi tror han kjente mange og så alle. Han var vel det man kan kalle ; en aktet skolemann.
I 1989 sluttet han ved oppnådd aldersgrense. Han mottok Kongens fortjenestemedalje for sin innsats i skolen og en æresbevisning fra Kommunenes Sentralforbund.
Etter at han ble pensjonist, jobbet han som frivillig i kommunen, bl.a. som vaktmester og kjørte ut middag til eldre i hele kommunen.
Ved siden av sin innsats i jobben og for familien, har Sven hatt mange interesser. Det var bl.a idrett og friluftsliv. Spesielt var han glad i ski og orientering. Han var engasjert i skigruppa i Ramnes og i Trollo. Han trakk barn og barnebarn med i denne aktiviteten, og fulgte dem opp. Han holdt seg i god form til han var mer enn 90 år. Han deltok i mange løp slik som Holmenkollmarsjen og Kristinaløpet også i høy alder. Han ryddet skiløyper for kvist for å gjøre løypene tilgjengelige for andre, og hadde sin egen trase som han kalt «Svens trase».
Han var glad i sang og musikk, trakterte flere instrumenter, og var reservedirigent for musikkorpset og sangkoret. Han interesserte seg også for husflid som hans kone var sterkt involvert i. Han strikket med pinner og på strikkemaskin og det ble mange plagg. Tror han kan ha vært den første mannen som trillet barnevogn. Det er 66 år siden, og han tok sin del av husarbeid og barnestell.
Det kjennetegnet Sven at han ikke var redd for å prøve nye ting. Blant annet meldte han og Mildred seg på gresk-kurs fordi de ville gjerne kunne litt av språket når de var på ferie i Hellas. «Han plaget oss ungene med gresk grammatikk, i tide og utide». Kurs i matlaging var han også med på.
Han var meget kunnskapsrik og kunne mye om mangt. Hørte han en fuglelåt, kunne han raskt si hvilken fugl det var. Han var flink til å tegne og male, og komponerte også. En gang sendte han i en tilstand av overmot, også inn et bidrag til Grand Prix!
Han gikk «all in» når han interesserte seg for noe, og kunne mye om steiner og husflidsteknikker som flisfat, fletting i never og spon, sveiping og sist, men ikke minst er det mange som har han glede av knivene han laget.
Som pensjonist nøt han livets dessert med 7 barnebarn.
Bestefarrollen tok han alvorlig. Særlig Stian og Hege, som bodde i Tuftekroken et år fikk mye glede av morfar. Han var også fast henter av Jonathan i barnehagen. En skiferie med eldstemann til Garmich-Partenkirchen, kom han stadig tilbake til. Husker du da du og jeg var i Garmich, kunne han ofte si til Jørn-Tomas. Hver sommer gikk han i fjellet med Mildrid og andre venner og hadde gjerne md et barnebarn. Oftest på Hardangervidda . For ikke å glemme alle campingturene vi barna var på, med telt landet rundt. Det var en stappa full vanlig folkevogn. På inneholdsfortegnelsen sto det: 2 store, 4 små, stor bikkje, telt, soveposer, bord, stoler, kjøkkenutstyr og primus, noen ganger var mormor med også. Etter hvert ble det ren luksus da han investerte i combicampen «Lillebror».
Den gangen på 60-tallet, var det ikke alle som dro på sommerferie. Barna mener de nok var privilegert.
Som pensjonist var Sven mange år opptatt hver lørdag på biblioteket på Brår og leste høyt for andre, fra utvalgte bøker. Han var i det hele veldig aktiv og engasjert i mye.
Det var trist for han da Mildred fikk kreft, men han stilte opp som støtte og pleier for henne helst til det siste. Det var et stort tap for han da hun, livsledsageren gjennom 50 år, døde.
Etter at Mildred gikk bort, fikk han kontakt med Ingrid Gran som ble en god venninne for Sven. De to fikk flere gode år sammen og han ble sosialt inkludert i den store familien. De deltok på mange aktiviteter, spinning, seniordans og flere pensjonistturer. Da hun døde, mistet han en god venn.
Selv om han ble eldre og skrøpeligere de siste årene, var han ved god helse, og kvikk i hodet. Han fulgte med i aviser og på nyhetene, særlig sporten og løste kryssord og Soduku helt til det siste. Han likte å spille sjakk hver dag og vant som oftest. To dager før han døde spilte han sjakk med barnebarnet Jonathan – og vant.
Han trivdes veldig godt på Helsehuset og fikk nye venner på omsorg, og før han flyttet dit fast for 7 mnd siden, var han der på middag hver eneste dag det var åpent. Her traff han også mange kjente som han likte å slå av en prat med. Han var takknemlig for mye hygge og godt stell i de månedene han fikk bo der, og dagene på Dagsenteret ga livskvalitet.
Dere vil huske han som en snill og god mann, hjelpsom og vennlig: Et ja-menneske som etterlater seg mange gode minner.